Noen dager blir jeg overveldet av følelser. Jeg klarer ikke å stenge dem ute, samme hvor hardt jeg prøver. Og jeg prøver virkelig! Du aner ikke hvor hardt jeg prøver… Jeg har gitt bort hjertet mitt. Rett og slett. Jeg har innsett det nå. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det tilbake. Ei heller vet jeg om jeg vil ha det tilbake.

Det føles som om jeg har lett hele livet, og funnet det jeg har søkt etter. Jeg visste det fantes, et eller annet sted. En eller annen tid. Og når man innser det, så er det ingen vei tilbake. Jeg kan ikke lenger snu. Men det hjelper så lite å ha lett og funnet, hvis man ikke blir funnet tilbake. Hodet mitt vet det veldig godt, men hjertet mitt nekter å høre etter. Er det ikke merkelig? Jeg har kontroll på så mye, men ingen regel uten unntak. Hjertet mitt lever sitt eget liv. Og hvordan klare å legge tanker og følelser til side? De er jo en del av meg; en del av den jeg er. Det er en utfordring hver eneste dag. For jeg kan vente evig. Jeg er Solveig; jeg venter på min Peer. Jeg vil alltid vente. Jeg har alltid ventet.

Jeg har grepet dagen; stått med hjertet i hånden og strukket ut armen. En gave. Vil den bli tatt imot? Jeg kan i alle fall leve med at jeg har forsøkt. Jeg har delt alt; ikke gjemt på noe. For jeg kan ikke annet.

En mann, en helt, en venn. Ikke ute på eventyr, men ute for å redde verden. En dag vender Peer tilbake. Så jeg venter. For jeg venter så gjerne! Hvorfor ikke ta sjansen på meg? Jeg er her. Jeg er akkurat her… Always somewhere.

I dag, mer enn noensinne, kjenner jeg savnet. Etter det jeg aldri har hatt.

What hurts the most was being so close
And having so much to say
And watching you walk away
And never knowing what could have been
And not seeing that loving you
Is what I was trying to do