I kveld savnet jeg jentene skikkelig. Jeg savner dem naturligvis hver gang de er borte, men akkurat i kveld merket jeg det ekstra godt. Det slo meg jo at de egentlig skulle ha vært hjemme nå, og det gjorde vel sitt. De kommer hjem på søndag, så det er ikke mange dagene igjen nå. Jeg gleder meg veldig til å få dem hjem, og til høre om alt de har gjort disse ukene de har vært borte.

Når savnet blir for stort, så er det bare å finne på noe å gjøre. Så jeg tok med meg iPoden og ruslet en liten tur i nabolaget. Musikk på øret, kveldssol på kroppen og utsikt over Mjøsa; da gikk det ikke lenge før savnet var erstattet med gleden over å skulle få dem hjem igjen. To vidt forskjellige følelser. Det gjelder å tenke positivt, som alltid… 🙂

It’s not always rainbows and butterflies
It’s compromise that moves us along
My heart is full and my door’s always open
You can come anytime you want