Noen dager tar følelsene mine overhånd. I dag er en slik dag. Jeg er sliten; veldig, veldig sliten. Oppussingen krever jo sitt, og det samme gjør jentene. Flyttingen har gått over all forventning, og jeg er så stolt av dem for det. Men det er noen daglige kamper som jeg kjenner veldig godt på kroppen. Og det tærer på i lengden.
Jeg er sliten av å være alene. Ikke fordi jeg er redd for å være alene, for det er jeg ikke. Jeg er rett og slett ikke skapt for det. Derfor blir savnet etter noen å dele livet med desto større på dager som denne. Jeg ønsker meg en kjæreste. Jeg savner en kjæreste.
Jeg savner en person som er blitt veldig viktig for meg. Noen ganger i livet treffer man noen som det er veldig lett å knytte seg til. Og akkurat nå er det savnet veldig merkbart. Nesten overveldende. Jeg kjenner det langt inn i hjertet.
Tårene presser på. Ikke fordi jeg synes synd på meg selv, men fordi savnet er reelt. Hva hadde jeg ikke gitt for en klem akkurat nå…
Jeg vet at min klem ikke er den rett – men en klem sender jeg deg likevel – fordi jeg vet at; at akkurat sånne savn ER veldig merkbart.
Jeg vet det er masse man ikke kan forklare her i livet – ting bare skjer! Og noen ganger skal vi la dem skje også!! 🙂
Jeg vet også at noen ganger i livet treffer man noen som det er veldig lett å knytte seg til.
Ta var på det gode – !!! Nyt det!
Og ja.. vi har alle våre kamper.. kan vel hende det er no temperament her i huset også… :S
KLEM