Så sitter jeg og kikker utover Mjøsa, igjen. Det var en lang, men nydelig, tur nedover Gudbrandsdalen i ettermiddag. Det er alltid kø når vi reiser ned igjen fra hytta. Reiser igjen, ja. Jeg har aldri lyst til å reise igjen når vi er der.

Det ble ikke noe fallskjerm eventyr på meg i dag. Ikke fordi jeg ikke turte. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst. Jeg tenkte og tenkte, helt til jeg la meg i går. Og i morges, også. Til slutt merket jeg at det var noe som manglet; jeg hadde ikke fått sjansen til å forberede meg på forhånd. Jeg hadde ikke fått tid til å glede meg. Noe av det magiske med spesielle opplevelser er at man får tid til å glede seg til dem på forhånd. Det gjør at opplevelsen blir forsterket, og gleden enda mer varig. Det vil jeg ha, når jeg først skal hoppe i det. 🙂

Jeg skal høre om de skal hoppe i Pinsen neste år. Jeg vet de gjør det i Påsken, men da er det snø overalt, og jeg vil gjerne se mest mulig når jeg skal være med. I dag var været nydelig, og det var litt vemodig å høre flyet gå opp, like etter kl 12, mens vi pakket oss ut fra hytta. Men snart blir det min tur, og det skal bli så moro! Ikke alle i familien er like begeistret tror jeg, men jentene liker tanken, og det er det viktigste…

I morgen er det ny uke, og nye muligheter. Dots-konkurransen når visst nye høyder da de har lagt opp til rebusløp hele uka, men vi får bare stå på. Jeg håper alle medlemmene på «Team Isabel» vil prøve å få med seg flest mulig av dem. Vi gir i alle fall ikke opp nå, når vi er så godt i gang!