Noen ganger tar man ett prøvende skritt fram, og to skritt tilbake. Det er mye som skal klaffe når to mennesker skal være sammen. Man må prøve hverandre, for å se om man passer. Det er omtrent som når vi prøver klær for å se hvordan vi tar oss ut før vi kjøper noe. Det er dessverre ikke så enkelt som minstesnuppa mi skal ha det til. «Men Mor, du kan jo bare spørre om noen vil». Hadde det enda vært så enkelt…
Det er en glidende overgang mellom å være glad i og å elske, og samtidig er det en stor forskjell mellom de to. I alle fall er det slik for meg. Finnes det kjærlighet ved første blikk? Hva er parallellen til det for dem som møtes på nettet og umiddelbart kjenner at der er det noe; et eller annet, som kan være grunnlaget for et forhold. Kjærlighet ved første ord? Første tastetrykk? Noen mennesker blir man nesten magnetisk trukket imot, mens andre går man forbi på gaten uten så mye som å se på. Noen ganger kjennes alt bare så riktig.
Det kan være en diffus grense mellom å date og å bli kjærester. Gir svaret seg selv i det man inngår en forpliktelse? En forpliktelse om å være sammen; om å være to. En forpliktelse om å omfavne livets gode og vonde dager sammen, og å omfavne hverandres sterke og svake sider. For livet er ikke idyllisk. Men det hjelper å være to. Det hjelper veldig å være to.
Kan hende kommer man til punktet der man innser at man elsker hverandre på forskjellige tidspunkt. Noen mennesker trenger mer tid enn andre. Vi er alle forskjellige. Alt det vi bærer med oss i sekken spiller inn på tanker og følelser, og fører til forskjellige reaksjoner. Jeg har kjent på noen veldig sterke følelser om dagen. Det har vært uvant, men samtidig godt. Og dessuten spennende, og også litt skummelt. Men jeg tørte å ta den sjansen. For jeg kan ikke leve livet mitt i frykt; hverken i frykt for å bli såret eller annet. Jeg har hatt nok av bekymringer og redsler tidligere.
Så igjen befinner jeg meg her, foran det store vinduet med den flotte utsikten. Jeg kikker opp mot stjernene, av gammel vane. Der er det alltid trøst å finne. Jeg er ikke en person som klarer å skru av og på følelsene ved å trykke på en knapp. Det kommer til å ta tid. Mye tid. Savnet blir det vanskelig å viske ut. Veldig vanskelig. Utrolig vanskelig! Spesielt fordi jeg kjente på hvordan det var å ha noen. Selv om det bare var for en kort tid.
Jeg tror det finnes et indre sted der livet kan være tilnærmet lik idyllisk, hvis alt stemmer. Når alt stemmer. Håpet i meg sier at det er mulig. Halvveis i livet mitt så sier noe meg at det må det da være! Og det trodde jeg at jeg hadde funnet.
«It’s better to have loved and lost than never to have loved at all.»
Alfred Lord Tennyson