Og nå skal det bli deilig. Det har vært noen intensive dager, og ei lang uke. Jentene har vært hjemme i tre uker, og jeg merker at det skal bli godt med noen dager alene igjen. Det er rart med det; kropp og sjel er liksom innstilt på den lille pausa annenhver helg. Og når det går litt lenger, så merker jeg at jeg blir sliten.

Det er ikke sånn at jeg blir sliten av jentene mine; slik er det ikke. Jeg blir heller sliten av alt som skjer; alt vi skal ut på hele tiden. Sliten av å være alene om akkurat den biten. Ikke at det er noe nytt. Jeg var jo alene om det meste tidligere, også. Men da var det bare en å følge opp. Snuppeluppen var jo så lita, at hun bare var med «på lasset». Nå er de to som skal ut på aktiviteter, og det krever litt mer kjenner jeg.

Men jeg er så glad for at de begge har funnet noe de trives med. De koser seg begge veldig med svømming, bokstavelig talt på hver sin kant (av byen). Og kunstløp likte de begge to. Så prøver vi dette denne høsten, og så ser vi hva vi fortsetter med etter jul.

Etter jul, ja. Det har jo så smått begynt å demre for meg at det kan gå forholdsvis fort til adventstida setter inn. For selv om dette har vært ei lang uke for meg, så merker jeg at tida går farlig fort unna for tiden. Derfor gleder jeg meg ekstra mye til å få ei uke på hytta. Jentene og meg, omringet av stillhet og den frie natur. Peiskos om kvelden, mens millioner av stjerner blinker ned fra himmelen. Og forhåpentligvs litt selskap av Bente og co noen dager. Vi snakker ekte hytteglede, og jeg er klar! Bare litt over ei uke igjen… 🙂

Vi fortsetter å få poeng i konkurransen, og jeg er så rørt at jeg nesten ikke har ord for å uttrykke min takknemlighet.
Linken til konkurransen ligger her